Dette er mitt første blogginnlegg.
Som en direkte følge av at jeg jobbet på et museum som formidler historie, og da spesielt vikingtid, ble jeg interessert i å lære meg gamle håndarbeidsteknikker. I de første innleggene kommer jeg til å vise fram tidligere arbeider, både for å ha et lite arkiv til å vise til når folk spør, men også for å vise progresjon.
Mens jeg studerte gjorde jeg nesten ingenting av hverken strikking eller hekling, og jeg er redd mye hadde gått i glemmeboka, de første tingene jeg laget bar derfor preg av at jeg var nybegynner på både den ene og andre måten.
Disse pulsvarmerne i Rosendahl ullgarn fra Nille ble imidlertid en fulltreffer, og jeg bruker dem ofte! Luen ble litt liten, så den koser seg stort sett i skuffen i gangen, når den ikke vises fram til nysgjerrige nålebindere.
Nålebinding er en gammel teknikk som kan spores tilbake til bronsealder. Når eldre mennesker snakker om om "bunningen" sin, så henviser det antageligvis til nettopp denne teknikken hvor man binder med èn nål. Teknikken er mer tidkrevende enn strikking og krever at man tar ny tråd ganske ofte, som ved sying. Men, det har den fordelen at det ikke rakner på samme måten. Dessuten er det ikke like statisk som strikking, noe mine armer liker godt.
Dette garnet er ganske tykt, men jeg har bundet de fleste i dobbel teknikk (med unntak av de blå, som er i enkel teknikk). Dobbel teknikk gir et tettere og strammere resultat enn enkel teknikk, tar mer garn og krever litt mer tid. Det går også an å binde i trippel teknikk, noe som fungerer fint for tynnere garn som lestegarn og lignende.
